Road Trip, første mulighet for oppdatering

3. juni 2009

NB! Bilder kommer senere!
Forord.
Da var skoleåret ferdig og det føles, som alle sier, som om det begynte i går. Ikke det at jeg griner over at det er slutt, det er faktisk ganske stas. Den siste tiden har vært stressende. Med avslutningen på utendørssesongen og sluttfasen på skolen i tillegg ble det mye. Jeg beklager mitt bloggende fravær. For å oppsummere den siste tiden på Augie: Bibiloteket. De siste to ukene har vi vært inn og ut der hele tiden, mest fordi de har gratis granolabars og kaffe, men også for å prøve å få litt info inn. I skrivende stund har jeg fått tilbake engelsk og government standpunktkarakterer, det ble henholdsvis en A- og en A+. Det irriterende er at A- trekker ned på GPA(grade point average), med en 3.7, mens A+ gir samme score som en A, en 4.0. Rare amerikanere. Det er godt vi la om karaktersystemet hjemme slik at det ble likt det amerikanske for letter sammenligning. Vent. Det ble det ikke.
Uansett, fornøyd med karakterene, satser på to Aer til, en i matte og en i fysikk. Målet er å graduate med over 3.90 i GPA, får se om det holder. Jadda.
17.mai var en eneste stor skuffelse, dagen ble tilbrakt til lang innsovning og surfing på internett på biblioteket(selv om jeg skulle ha lest til finals neste dag). Eneste høydepunktet var indisk mat på kvelden. Übernorsk. Håper dere hadde det fint hjemme i alle fall!(ment på en ikkesarkastiskikkebitter tone). Uansett, nå er det dit for roadtrip, leiligheten er ryddet ut av(etter netter med lite søvn, mye øl og lite rydding). American Infrastructure, here we come!

Road Trip, dag 1.
Fra Sioux Falls til Rapid City, 390 miles
I dag kjørte vi altså over hele South Dakota. Pga at vi ryddet ut av leiligheten, kjøpte inn ting i siste liten og rett og slett var late, kom vi ikke avgårde før kl 1500. (Ja, jeg bruker fortsatt norsk tidsbeskrivelse. AM/PM er noe herk, akkurat som inches og feet, lbs og herk). VI visste ikke helt hvor vi skulle sove på forhånd, men AJ(en venn her fra junaiten) tilbød at vi kunne sove hos hans foreldre i Rapid City. Strålende, og veldig koslig! Uansett, vi leide faktisk bil i går, en fullsize. Til vår alles store skuffelse ble det ikke en Dodge Charger denne gangen, men en Nissan Altima 2.5S. Den er like stor, men ser ikke like tøff ut. Men speedometeret går til 280 km/t så den redder seg inn der. Sør-Dakota har ikke mye å se på, i alle fall ikke langs I-90 som vi kjørte, det er stort sett flatt. Etter 5 timer i vår kjekke bil var vi framme i Rapid City. VI ringte AJ som guidet oss til huset sitt. Vi ble møtt av en særdeles hyggelig mrs. Christianson, md mr Christianson like bak. Har møtt dem før, i alle fall jeg, og de er veldig hyggelige folk. De var sååååå glad for å ha oss der som de selv sa det. Hjemmelagede burgere ble servert, og til Ingerids store fryd passet foreldrene på AJs storebrors hund, Annie. En søt, 2år gammel golden retriever. Mye liv i den bikkja. Kvelden ble avsluttet med en kald pilsner(som Ingerid åpnet med kjeften og høstet stor applaus av Ben, AJs lillebror), og Eagle Eye på 70 tommer storskjerm. I morgen: Yellowstone!
Ps: Bildelink til album her, mye letter enn å poste det på bloggen.

Road Trip, dag 2.
Fra Rapid City til Yellowstone nasjonalpark, 450 miles
Når man kjører i USA er det stort sett bare å finne Interstaten og gasse på. Slik var det også i dag. Vi fant I-90 igjen og truttet avgårde i 85 mph. Bare 10 mph over fartsgrensen(ta det med ro, dere som vet at dette er skrevet til dere, vi kjører forsvarlig og veiene er veldig veldig rette her). Fikk hjerte i halsen da vi kjørte forbi to state troopers som stod parkert i veikanten, men etter alt å dømme så var vel ikke vi store nok fisk. Vi holdt fartsgrensen i et par miles før vi våget oss litt over igjen.
Etter en stund tok vi av til highway US-16, "the most scenic route to Yellowstone," som alle skiltene sa. De lurte oss ikke, fint var det. VI kjørte gjennom Big Horn Mountains, og på det høyeste var vi 2931 meter over havet. Det var fortsatt snø her, og bare 5 grader. Heldigvis krøp kvikksølvet fort oppover igjen da vi kjørte nedover. Den nedturen var spektakulær. Vi kjørte nedover i en canyon, dog ikke type Grand, men allikevel fin natur. Savnet etter moderlandet ble i alle fall ikke mindre etter den ruten. I skrivende stund kjører vi gjennom Worland og Greybull i Wyoming, ca 2.5 timer gjennstår til vi når camp. Bilder her!

Road Trip dag 3-5
Rundtomkring i Yellowstone, 250 miles
Vi ankom Yellowstone relativt sent tirsdag kveld, men var heldige og fikk campingplass på Norris campsite. På veiene inne i Yellostone vandret det til stor glede for oss flust med Bison(eller bøffel om du vil). De tok det chill og stoppet og så på oss av og til. Det skulle vise seg at Bison ikke var så eksotisk, ble mye av dem etterhvert. Campsiten var veldig ordentlig og fin, egen plattform til teltet og jernring til å grille i. Sånn må vi importere til Norge synes jeg. Etter at superteamet(Ann-Marit og Ingerid) satt opp teltet i full fart, var det tid for litt kveldsmat før soveposene ble inntatt. Yellowstone ligger ca 2000-2500 meter over havet, så temperaturen var mye lavere her enn vi hadde ventet. De to første nettene, de vi sov i Norris, var det rundt frysepunktet om natten. Digg. Ekspedisjon Yellowstone ble startet med utforsking av Norris Geysirene. Først litt bakgrunnsinfo: Yellowstone ligger oppå et magmakammer som heter Caldera. Det er jævlig stort, for å si det mildt. Eksploderer dette området kan USA takke for seg. Finanskrisen blir som en liten hump i veien i forhold. Anyways. Pga Caldera er området fullt av geysirer, og rundt Norris er det spesielt mange. Vi brukte vel ca 90 min på å utforske før vi ble lei. Det krydde av geysirer og boblende pytter, men uheldigvis for oss liker ikke geysirene å spytte ut vann så ofte. Den største geysiren i Yellowstone, kanskje og i verden vet ikke helt, ligger uansett i Norris. Den spruta vann sist i 2005, 27 mai. Men når den først bestemmer seg for å våkne, så gjør den det stort. Den spruter vann 90-120 meter opp i været. Hadde vært noe å se den, men heller ikke når vi kom helt fra Norge ville den vise seg fram. Frekt sier jeg. Vi satt kursen videre mot Old Faithful etter dette, men å komme dit var letter sagt enn gjort. Da vi hadde 15 miles igjen var det stopp. Kø. Uff. Det viste seg at en bisonflokk hadde tatt inn på hotell på veien, så rangerene måtte komme å rydde opp. Mens vi satt i kø så skimtet vi en brun 4-bent skikkelse i speilet. En bison hadde bestemt seg for å ta en tur. Den jogget og gikk langs bilene en stund til den forsvant bort i skogen. Etter 2 timer i kø ankom vi Old Faithful. Dette er en geysir som spruter ut vann veldig regelmessig, ca hvert 90ene minutt. Det var kult å se på, men kanskje ikke så kult som jeg hadde forventet. Litt for mye hype. På veien tilbake til camp kjørte vi innom og så på en rekke andre kokende gryter og kilder. Og noen bison. Mange bison. Dag to startet med teltnedpakking og forflyttning til Mammoth campground. Den ligger litt lenger nord, men lavere, så nettene ble varmere her. Deilige behagelige sovetemperaturer. Vi besøkte Mammoth Hot Springs, varme kilder som liksom skulle rende nedover som en stor fontene. De var dessverre tørre for tiden, så var ikke så mye å se. Vi satte kursen nedover i parken, mot Tower, for å se litt fosser og fall. Yellowstone har utrolig mye pen natur, minner meg om Norge med fjell og sånn. Ikke bra for hjemlengselen. Vi møtte også på en bjørn! Dvs, vi så den fra veien ettersom det allerede stod 20 biler der. Den var ganske søt, klødde seg litt mot et tre og koste seg. Det var bare en svartbjørn uheldigvis, Grizzly er så mye større og kulere. Det sier seg selv. Stor bjørn er kul bjørn. Det ble mye stopping på utsikter, og langs veikanten når vi så dyr. Elg ble observert, enda et dyr å krysse av på listen. Denne dagen ble også brukt til å dusje, til stor begeistring fra hele reisefølget. Neste dag begynte med en sen frokost. Ettersom liggeunderlagene våre er tynne som papp, og teltplassen er grus, tok det seg litt tid til å få til dyp søvn. Henrik, du ville ha dødd her, no offence. Etter mat var inntatt satte vi kursen mot Lost Lake trail, der vi gikk en rundtur på 6 km. Det var en fin tur der vi sang Luxus Leverposteinklassikere som "Det var en kjempebæsj" og "Jeg er fyllesjuk i dag" for å holde bjørn borte. Vi hadde jo gledet oss til å se dyr på nær avstand utenfor veien, men det ble det dårlig med. Det nærmeste vi kom var noen elg på et par 300 meters avstand. Skuffende med tanke på dyr, flott med tanke på natur. Resten av dagen utforsket vi østkanten av Yellowstone. Der finner man canyon, yellowstones svar på Grand Canyon. Det var en kjempefoss der som vi gikk ned til, skikkelig bråkete og stilig! Se bilder for mer informasjon. Etter å ha nytt stillheten ved Yellowstone lake, bar det tilbake til teltet, dog tok vi en snartur innom Montana for å kunne krysse av den staten på listen også. Vi la oss tidlig ettersom planen var å oppleve soloppgangen i Yellowstone neste dag.

Dag 6. Yellowstone Sunrise og transportetappe til Denver.
Distanse: 700 miles. Laaaangt.
Vi hadde vekkerklokken på 04.15. God Damn det er tidlig. Etter en massiv mental overbevisning om at soloppgangen var verdt å oppleve, pakket vi teltet og satte kursen mot en bestemt location høyt oppe i fjellet. Det var nydelige greier! Kort tid etter lyset hadde sagt hallo til verden, kjørte vi videre. Mål: Denver. Det tok ikke lang tid før undertegnede måtte kapitulere til søvnen, men jeg våknet fort opp når mine reisekompanjonger ropte "Grizzly, Grizzly." Og jammen var bjørnefar/bjørnemor( er ikke så god på å se forskjell på han/hunbjørn) ute på morgenøkt for å grave opp røtter. Vi fikk noen fine bilder med oss videre. Jeg glemte også å nevne at kvelden før observerte vi en Coyote i veikanten. Den lusket rundt før den fant ut at den skulle underholde oss med å glefse i seg et lite dyr på 5 sekunder. Yay! Etter vi hadde sett grizzly kjørte vi gjennom Grand Teton nasjonalpark, fint landskap og fine fjell, men ellers så vi ikke mye. Deretter begynte den kjedelige, flate bilturen mot Denver. Etter totalt 11-12 timer kjøring ankom vi hotellet våre to siste reisekompanjonger hadde booket, og vi gjorde oss klare(les dusjet og skrubbet oss) for å hente dem på flyplassen i Denver kl 22.45. De ankom right-on-time med jetlag og slitne hoder, men ellers i god behold. En natt på hotell smakte nok godt for dem, i alle fall i stedet for en natt i telt. Det skal nevnes at hotellseng var særdeles godt for undertegnede også. 4 netter på grus gjorde ikke underverker for kroppen.

Dag 7
Downtown Denver to Grand Lake, Rocky Mountain National Park.
Distanse: 130 miles.
Dagen ble startet med en joggetur. Denver er også kjent som the mile high city fordi den som navnet sier ligger 1609 meter over havet. Ettersom jeg har hatt vondt, ukjent vondt, i foten så har jeg ikke løpt på en uke. Det ble en brutal start i høyden. Hjertet mitt levde livet til en kolibri i de 20 minuttene jeg holdt på. Men foten har det bedre da. Heldigvis. Etter en full continental frokost(Dette var som luksus å regne etter 4 dager med peanut-butter-jelly-time in the morning i Yellowstone) bar turen ned til downtown Denver. Etter litt vimsing rundt i fremmede gater fant vi da et parkeringshus i et ikke altfor trist nabolag. Faktisk så var det rett ved hovedgaten 16th street mall. Ja, det heter faktisk gaten. Vi fant masse butikker, den mest spennede var tattered bookstore, en skikkelig fin, antiquestyle bokhandel. Det er et type sted der du bare kan sette deg ned med en bok å lese. Som hjemme. Kos i stua. Der kjøpte jeg også et veikart, tenkte det kanskje var smart å ha de neste 2 ukene på veien. Etter lunsj på Hard Rock Cafe, som forresten ga Ann-Marit(a.k.a A.M) dårlig mage, slo jeg på tråden til to av gutta på laget, Dan og Matt, som har sommer jobb på Lemon Lodge, Grand Lake. Det er en resort på grensen til Rocky Mountain National Park og ligger på ca 2500 meters høyde. Vi sovnet rundt midnatt etter inntak av flere alkoholholdige enheter, og våknet 7 timer etterpå, mange av oss med litt for trange hjelmer.

Dag 8.
Grand Lake til Grand Junction, Colorado
Distanse 360 miles
Hva gjør man når man våkner opp med trang hjælm? Jo da løper man! Det ble en 9 mile lang tur med 130 meter stigning til et fossefall med gutta. Kult, men forferdelig slitsomt. Det er ikke å anbefale å løpe i høyden. Eller det er jo det, for du blir god, men kanskje ikke så komfortabelt i begynnelsen. Da vi kom tilbake så måtte Matt og Dan introdusere meg til Bike-diving. Det gjør man ganske enkelt ved å sykle en BMX-sykkel så fort du kan på bryggen, der en portabel rampe er lagt ned, og hoppe(for min del kjøre, er jo ikke så akrobatisk av meg) ut i vannet. Jeg, som nevnt, stoppet å tråkke på pedalene for tidlig, så jeg kom ikke særlig høyt. Vannet traff jeg, og så gikk jeg hodestups over styret og ned i vannet. Det gjorde ikke vondt, var faktisk sinnsykt kult, men fy faen så kaldt. Herregud. Det var sikkert 8-9 grader i vannet, bare se på ansiktsuttrykket mitt på bildene, det var ikke veldig gøy. Følte meg lammet i det jeg traff vannet. jaja, isbad kombinert med morro!
Etter lunsj og pakking av bil kjørte vi videre, gjennom nasjonalparken. Det var dritkult, veien går fra 8369 feet til 12189 feet(3600 noe tror jeg) og ned igjen. Trange veier med langt ned. Jay! Vi gikk også en tur opp til en topp på 12005 fett, en 5 minutt hike ettersom vi var så høyt oppe. Jeg i sandaler og shorts. Ekte viking. Vi kom oss etterhvert ned til highway I-70 der vi tråkket gasspedalen gjennom gulvet og satte kursen for kveldens sovested, High Lake State Park, ved Grand Junction. Vi kjørte forbi Vail(spennede kjendisskisted) og Aspen(i alle fall avkjørselen.) Over fjellet i Colorado snødde det faktisk, 1.juni. Great. Veien tok oss heldigvis lenger ned, og etter 3 timer fant vi campsiten vår. Koselig sted ved en innsjø vi ikke oppdaget før neste morgen.

Dag 9.
Grand Junction, CO til Salt Lake City, Utah.
Distanse: 400 miles
Etter en morgen med masse fuglekvitter(alle fuglene fant ut at de skulle kvitter samtidig kl 0600), løp jeg meg en tur rundt High Lake. Føltes bedre enn dagen før, ikke noe vondt i foten heller. Kan det bli bedre? Frokosten ble inntatt i naturomgivelser, rettere sagt under et tre. Pakkingen tok en god stund, vi har nemlig altfor mye bagasje for bilen vår, men vi kom da i mål. Vi satte kursen mot Utah og Arches National Park. Arches nasjonalpark har naturlige buer laget av vind og regn som har erodert fjellet. Kule ting, og en must-see når du først er i Utah. Det og mormonerne. Vi tok en liten hike her også, opp til North og South window, to av buene et sted i parken. Det var driiiit varmt, ca 30 grader og stekende sol i tillegg til 2000 meters høyde, men vi overlevde da alle mann, spesielt Ingerid som ble igjen i bilen. Men vi tok mange fine bilder til henne. Dette er en typisk kjøre-og-utforske park, så vi tilbrakte mye tid på å kjøre fra utsiktspunkt til utsiktspunkt. Jeg tok meg også en 600 meter lang hike opp til Skyline Arch. Ingen andre hadde væske nok i kroppen til å tåle heten. Eller ork. Høy kvikksølvstand førte naturligvis med seg en massiv Is-craving hos reisefølget, så først stopp ble en bensinstasjon med campground og en låve som kirke. Etter dette ble det mest opplevelser fra bilsetet. Vi satte snuta mot nord og turet oppover mot Salt Lake City. Etter 4 timer i klam bil ankom vi saltbyen til torden, regn og lyn. Mens vi spiste Indisk i byen bestemte imidlertidig regnværet seg for å forlate åstedet, så da vi kom ut var det blå himmel og solnedgang. Været ble sikkert skremt av vår tilstedeværelse. I skrivende stund ligger jeg i teltet vårt i Rock Port State Park, en halvtimes sveip utenfor Salt Lake City. I morgen står mormonertempelet for tur, i tillegg til at vi satser på å nå California! Men nå er det søvn.