Lost in transition

6. jan. 2009

Turen tilbake var et jævla mas for å si det rett ut. Første del gikk fint, dog det ikke var kjempedigg å stå opp kl 04.30. Kom oss fint til Heathrow, men der var det ikke så varmt og godt gitt, og det likte ikke flyene. Da vi hadde ventet på Heathrow i 8 timer og svidd av en del på snacks og sånn, ble flyet forsinket 1 time fordi de rett og slett ikke hadde noe fly. Et lyspunkt i mørket var at da vi ba om å få sitte sammen(vi var nemlig booket et stykke fra hverandre), så ble vi oppgradert til world travel pluss, eller economy pluss. Mye mer beinplass og digg.

Flyet ble ytterligere forsinket, så vi rakk jo ikke flyet vårt til Sioux Falls, ettersom det ikke er verdens navle, går det ikke 100 fly dit om dagen. Vi fikk da hotell av British Airways, men jammen hadde de ikke greid å booke oss på forskjellig hotell. Så da vi fikk ordnet opp i det fikk vi oss et rom på Hilton O'Hare. Det kan anbefales, var digg seng, og 50 tommers flatskjerm på rommet. I tillegg fikk vi 30 dollars hver til middag og 20 til frokost på restauranten. Ikke dårlig av British Airways. En av gutta på laget som har vært i Norge det siste halve året, han rakk heller ikke flighten sin før jul, men måtte da tilbringe natten på en hard benk på chicago. Jippikayyey det ikke var oss.

Neste dag, altså i dag, så kom vi oss til United Airlines desken der vi skulle sjekke inn og fant ut at British Airways hadde booket oss til SFD og ikke FSD som er Sioux Falls flyplass, så vi måtte bookes om igjen. Som tidligere nevnt er ikke etterspørselen etter flyseter kl 8 om morgenen til Sioux Falls særdeles stor, så vi fikk greit plass på neste fly, og vips etter 2 timer var vi tilbake i Sioux Falls. Var deilig å komme frem, men kjipt å dra fra Norge. Savner det allerede, og folka også. Spesielt siden Henrik syntes det var en jævla god ide å dra på treningsleir til spennende Monte Gordo mens jeg var hjemme. (!) Vi får rocke mer til sommeren.

Håper alle har det fint, nå er det køya, kl 20.04. Elsker jet-lag.